Snart tid for noe smartere enn tomme kontorlokaler?
Av Oddvar Skjæveland
Publisert i DN 09.05.24
Mindre enn 30 prosent av pultene er i bruk samtidig i norske kontorbygg. Skal vi da virkelig rigge til kontorløsningene som om 100 prosent er til stede?
Nora Brinchmann fra Malling har noen viktige innvendinger til mitt innlegg om halvtomme kontorlokaler (innlegget «Sløser neppe med kontorarealet», 25. april) – eller egentlig er det bare utdypinger jeg ikke hadde plass til (i «Halvtomme kontorbygg åpner for mer enkeltkontorer»).
For eksempel er ingen uenige i at de ansattes trivsel og produktivitet er viktigere enn kvadratmeter, og man kan ikke halvere kontorarealet bare fordi halvparten av de ansatte er fraværende.
Men som i alle omstillinger ligger løsningen i å gjøre skikkelig og kompetent endringsarbeid. Her er det enestående muligheter for litt lavere leieareal, litt lavere leieutgifter, litt mindre energiforbruk – og nye forretningsideer fra utleiere og andre leverandører.
Hovedpoenget står dermed fast: Altfor store kontorarealer står til enhver tid tomme – til ingen nytte. Denne sløsingen belaster naturen, koster penger og bidrar slett ikke til smart, attraktivt og produktivt arbeid.
Den bakenforliggende fremveksten av hybridarbeid gir massevis av fordeler for den enkelte: En slags firedagers uke, bedre familiesituasjon, bedre tilpasninger til hverdagens små og store utfordringer. Og alt dette åpner for en spennende nytenkning fra fagforeninger og arbeidsgivere også.
Vi har et stort og metodisk robust tallgrunnlag for å si at cirka 45 prosent av de ansatte i gjennomsnitt er til stede i vanlige kontorbygg, og toppbelastningen er cirka 65 prosent i løpet av en normaluke. Mindre enn 30 prosent av pultene er i bruk samtidig.
Skal man likevel rigge løsningene som om 100 prosent er til stede?
Nei, det åpner for å utvikle mye bedre løsninger som er mer attraktive for de ansatte. 70–80 prosent tomme pulter er ikke attraktivt for noen, og det er en lavthengende frukt å ommøblere og innføre flere tilbaketrekningsmuligheter og mindre landskap.
Dette er nye og spennende utfordringer for interiørarkitektene og peker mot et hovedpoeng: Arkitekturen i samfunnet utvikles ustoppelig, og vil til enhver tid reflektere og svare på det som skjer i vår tid.
Og det er ikke småpenger til husleien heller. I byene kan husleien ligge mellom 40.000 og 120.000 kroner pr år per ansatt. Eier virksomheten bygget selv, som ofte i offentlig sektor, vil investeringen kunne være mellom 800.000 og nærmere 1,5 millioner kroner per arbeidsplass. Så kan man regne på for eksempel 20 prosent reduksjoner. Bydelsdirektør Tore Olsen Pran spissformulerer det omtrent slik: Jeg vil heller bruke kommunens penger på flere psykologstillinger enn på tomme kvadratmeter.
Blir det tap for huseiere og møbelleverandører med tendensen til lavere arealbruk?
Neppe. Som i all omstilling dukker det fort opp alternative og bedre forretningsideer.
For eksempel har kontormøbelleverandøren Lindbak for lengst etablert bærekraftige konsepter for gjenbruk og resirkulering. Flere utleiere nytenker og yter mer kvalitet på mindre plass i sine utleielokaler og vet de må gjøre det for å møte fremtiden.
Å ta vare på klima og natur har gjerne ulemper og omkostninger: Kollektivreiser er mer slitsomme enn å kjøre alene i bil. Bompenger og dyr energi rammer ikke rettferdig. Forbud mot hyttebygging gjør at familier ikke får hytte der de ville. Og nøktern arealbruk i kontorløsninger kan fremtvinge endringer i arbeidsformer og brukervaner.
Disse grunnene er ikke nok til at vi kan gjøre som vi alltid har gjort.