«Koronakontoret» vil gi varige endringer
Av Oddvar Skjæveland og Frode Thuen
Publisert på BT.no 15. april 2020
Vi kan stå overfor en profesjonalisering og rettsliggjøring av hjemmet, som vi aldri har opplevd før.
Ser vi nå en ny kontorrevolusjon, tjue år etter kontorlandskapenes inntog? I løpet av de siste ukene har i alle fall svært mange av oss begynt å jobbe hjemmefra. Det kan faktisk bli en permanent endring.
Med den digitale revolusjonen som kom på 1990-tallet, oppsto det en utbredt idé om at vi kunne jobbe hvor som helst, når som helst. Med mobiltelefon til alle, trådløse nett, bærbare modem og pc-er, kunne vi putte hele kontoret i en ryggsekk.
Du kunne godt sitte på kafé, eller på en fjelltopp, hvis du bare tenkte jobbtanker og fikk dem omsatt til noe nyttig på den bærbare.
Nye og «slanke» kontortyper ble også mulig, først åpne landskap med fast plass og siden med mobilitet og fritt plassvalg. Og prognosene for utbredelse av hjemmekontoret, eller hvor-som-helst-kontoret, tilsa en sterk vekst i årene fremover.
Mye skjedde også i samsvar med denne fortellingen, men på langt nær i det tempo og omfang som de ivrigste entusiastene trodde.
For et par år siden gjorde psykolog Ane Gjerland et systematisk litteratursøk om hjemmekontor. Her oppdaget hun en påfallende lav interesse blant forskere og få publiserte artikler de senere årene. Etter cirka 2006 var det nesten ingenting å finne.
På dette tidspunktet jobbet for øvrig om lag en av tre arbeidstakere som hadde muligheten til det, fra hjemmekontor. Men kun i svært begrenset omfang – godt under en dag i uken i gjennomsnitt.
Til tross for den dalende oppmerksomheten rundt hjemmekontor – noen ganger omtalt som «gjemmekontor» – viste studien at de ansatte opplevde det som produktivt å jobbe hjemmefra, så sant det ikke oversteg to dager pr. uke.
Samtidig vurderte man dette omfanget opp mot omkostningene, i form av tap av sosial tilhørighet, stimulerende fagmiljø, muligheten til nytenkning og et sunt skille mellom arbeid og fritid. Denne avveiningen førte til at de som kunne bruke hjemmekontor, gjerne foretrakk å gjøre det mellom en halv og hel dag i uken.
Med de omfattende tiltakene rundt koronapandemien, har vi plutselig fått en drastisk ny situasjon. Over halvparten av arbeidstakerne bruker hjemmekontor hele uken.
På den ene siden gir dette en lynrask digital læring, omlegging og innovasjon når det gjelder bruk av ulike digitale plattformer, og et potensial for høy produktivitet.
Samtidig har vi stengte barnehager og skoler. Kombinasjonen av hjemmekontor og hjemmeværende småbarn kan for mange føles som det reneste jobbmareritt. I tillegg kommer «brakkesyke» og samlivsproblemer, som følge av at familiene er mer eller mindre sperret inne i hjemmet hele dagen.
Krisesituasjonen kan vare i mange måneder, og i verste fall i et år eller to. Foreløpig er det meste høyst usikkert. Vi vet imidlertid at vi ikke kan risikere nye bølger av koronasmitte, når denne pandemien etter hvert kommer under kontroll. Eller at det skal oppstå helt nye pandemier.
Derfor vil det i årene fremover måtte gjennomføres tiltak på alle nivåer, for å redusere den katastrofale sårbarheten, som nå er blitt blottlagt.
Det vil blant annet kunne påvirke hvor og hvordan vi kommer til å utføre jobbene våre i fremtiden, med konsekvenser for bruk av hjemmekontor og ellers for møte- og reisevirksomhet i arbeidslivet.
Smittevern og generell biosikkerhet vil ganske sikkert bli innarbeidet som et viktig kriterium i alle mulige typer planlegging, akkurat som klimahensyn og bærekraft er det i dag.
Den gamle forestillingen om hjemmekontorets fortreffeligheter vil i en slik sammenheng kunne få en renessanse, og mer enn som så: Å jobbe mest mulig hjemmefra vil kunne fremstå som nødvendig i perioder, og kanskje også som en permanent ordning for visse arbeidstakergrupper.
I så fall vil det utvilsomt bli behov for lovreguleringer av ansvarsforhold, HMS-krav og planløsninger for bruk av hjemmekontor.
Vi kan altså stå overfor en profesjonalisering og rettsliggjøring av hjemmet, som vi aldri har opplevd før, og som det ikke er lett å overskue konsekvensene av.
Men det er all grunn til å tro at det vil kunne få betydning for grensene mellom arbeid og hjem. Kanskje også for familiemønstre, samliv og omsorgsfunksjoner. Og for utbredelsen av ensomhet.
Dersom vi faktisk får en varig endring i bruken av hjemmekontor, som et resultat av pandemien, trenger vi mer fokus på hva dette vil innebære.
Ikke bare med tanke på produktivitet og kostnadseffektivitet, men vel så mye på de menneskelige og mellommenneskelige aspektene ved å jobbe hjemmefra, og hva som må til for at hjemmekontor kan fungere så bra som mulig, både for arbeidsgiver og arbeidstaker.
Her er det svært mange som gjør seg sine erfaringer i disse dager – på godt og vondt. Og disse erfaringene er gull verdt når vi nå må begynne å planlegge for en mer normal hverdag, som etter hvert vil komme.
Derfor trenger vi å løfte frem hvilke erfaringer vi har gjort oss i disse ukene med unntakstilstand – både i den offentlige samtalen, men også på arbeidsplassene og i arbeidslivsorganisasjonene, og i de tusen hjem, som nå er omgjort til arbeidsplasser.
Ikke minst trenger vi forskningsprosjekter, som kan dokumentere og analysere hva alt dette hjemmearbeidet har ført med seg for den enkelte arbeidstaker og arbeidsplass, og for samfunnet i videste forstand.
Først da vil vi kunne få oversikt over hjemmekontorets muligheter og begrensninger, i et fremtidig arbeidsliv som vil måtte ha langt høyere smitteberedskap enn vi har vært vant til.